Løgnen om antidepressiva – en historie om “Big Pharma”

“Big Pharma” er et begrep som refererer til den globale farmasøytiske industrien, eller store legemiddelselskaper.

En epidemi av psykiske lidelser har spredt seg i dagens moderne verden. Over 350 000 personer i Norge tok ut resept på antidepressiva i 2020, og i 2024 er det stor sannsynlighet for at dette har fortsatt å øke (tall finnes ikke grunnet omlegging av registere). I USA, Storbritannia og flere andre vestlige land er prosentandelen av befolkningen enda større. Mange i psykiatrien, og spesielt i USA, hevder at bruk av legemidler er det mest effektive verktøyet vi har i kampen mot epidemien av psykiske lidelser. Dette har resultert i at man fortsetter å skrive ut disse legemidlene til en større og større andel av befolkningen. Big Pharma er en av de største og mest profitable industriene i den Vestlige verden. For å kunne fortsette og øke salget sitt av legemidler må legemiddelselskaper overbevise samfunnet om at folks mentale og atferdsmessige problemer er forårsaket av kjemiske ubalanser i kroppen. Men stemmer dette?

La oss gå tilbake i tid og se på hvordan psykiatrien har utviklet seg.
På slutten av 1800-tallet hadde psykiatrien en lav status som en medisinsk profesjon. Det var mye uenigheter og lite forskning på hva som faktisk konstituerte menneskers psykiske og mentale problemer. Mens medisin som angikk kroppen gjorde store fremskritt, hang psykiatrien igjen.
Dette skulle til å endre seg da Emil Kraepelin, en tysk psykiater, kom med en ny og revolusjonerende teori. Kraepelin hypotetiserte at mentale lidelser, som angst, depresjon og schizofreni er resultatet av underliggende fysiske patologier i hjernen og kroppen. Denne teorien slo kraftig ann, da den var i tråd med materialismen, som var det dominerende vitenskapelige paradigmet på den tiden. Materialisme kan ses på som en filosofisk posisjon som hevder at materie er det eneste, primære og grunnlegende elementet i virkeligheten vår, og at sinnet vårt kan reduseres til det materielle samspillet som foregår i hjernen.

Ved å tilpasse psykiatrien til en materialistisk posisjon, fikk den en mye høyere status enn tidligere. Kraepelin ble således grunnleggeren av moderne psykiatri, en posisjon som enda står veldig sterkt i dag. Ideen om at psykiske lidelser kan reduseres til det fysiske og materielle førte med seg mange grusomme eksperimenter og praksiser mellom 1920 og 1970. Blant annet ble 1 million mennesker i kun USA lobotomert mellom 1940 og 1970. Etter et halvt århundre med skadelige og ofte dødelige eksperimenter, var psykiatrien i krise igjen. Dette ble starten på legemiddelindustrien. Selv om de fysiske eksperimentene var en stor fiasko (som lobotomering og elektrosjokkterapi), ble det underliggende premisset videreført. Mentale lidelser er et resultat av fysiske patologier. Klorpromazin, det første antipsykotikum som ble markedsført under navnet “Thorazin” ble oppdaget da forskere jaktet på anti malariamedisiner, hvor de oppdaget at klorpromazin fungerte som et beroligende middel som induserte pasienter for en “euforeisk stillhet”. Det første angstdempende middelet var et mindre beroligende middel som ble oppdaget av forskere som søkte etter et medikament for å behandle gramnegative bakterier. Mens den første antidepressivaen var en psykologisk stimulant som ble oppdaget av forskere som søkte etter en behandling for tuberkulose. Disse oppdagelsene satte i gang det vi kan kalle “den psykofarmakologiske revolusjon”, og ble møtt med enorm entusiasime og iver av leger og psykiatere. Fra den tiden begynte medisinske lærebøker å proklamere den transformative effekten av disse legemidlene (Joanna Moncrieff, The Myth of the Chemical Cure).

Videre begynte legemiddelindustrien å innse at disse medikamentene kunne markedsføres og selges til den bredere populasjonen, og ikke kun til institusjonaliserte pasienter som tidligere. I 1963 brakte legemiddelprodusenten Hoffmann-La Roche valium til massene, som var det første benzodiazapinet på markedet. Valium ble først og fremst markedsført til engstelige husmødre, og ble fra 1965 til 1981 det bestselgende stoffet i Vesten. Ref Rolling Stones sang, “Mother’s Little Helper”. Dette førte ikke kun med seg enorm profitt for legemiddelselskapene, men også en anerkjennelse av psykiatrien som en “ekte medisin”.

Imidlertid ble suksessen på daværende tidspunkt kortvarig, da befolkningen ble klar over at konsumering av disse legemidlene gav sterke negative bivirkninger. Selv om det ble hevded av produsentene at bl.a Valium ga “ren angstlindring” og var “trygt, ufarlig og ikke-vanedannende”, rapporterte mange brukere fysisk avhengighet, forferdelige abstinenser, søvnløshet, panikkanfall og økt angst i det lange løp. Man så en økende offentlig bevissthet om dens skadelige effekter, spesielt i USA, som førte til utviklingen av en “antipsykiatri-bevegelse”. Thomas Szazs, som kan ses på som den intellektuelle grunnleggeren av bevegelsen, hevdet at medisinering av psykisk syke var en måte å undertrykke individer som reagerer, på en uønsket måte, på livet i et sykt, unaturlig og undertrykkende samfunn. Bevisstheten rundt medisineringen ble også løftet på et nytt nivå av den Oscar-vinnende filmen “One Flew Over the Cuckoo’s nest”, som fremstilte mentalsykehus som fasiliterer for tortur og kontroll.

Antipsykiatri-bevegelsen, så vel som nedgangen i salget av psykiatriske medikamenter, førte til at direktøren for den amerikanske psykiatriske organisasjonen, Melvin Sabshin, i 1980 uttalte at “profesjonen er under alvorlig beleiring”. En løsning var nødvendig for å redde psykiatrien, så vel som profitten til legemiddelselskapene. Og en løsning ble selvsagt funnet. Farmasøytiske forskere ga Emile Kraepelins teori en moderne vri. De hevdet at psykiske lidelser er forårsaket av ubalanse av nevrotransmittere i hjernen, og at psykiatriske psykiatriske medikamenter korrigerer for slike ubalanser, reparerer en ødelagt hjerne og kurerer psykiske lidelser. Denne ideen ble kjent som teorien om kjemisk ubalanse for psykiske lidelser. Ideen var enkel – svigninger i humøret vårt kan skyldes kjemiske ubalanser i hjernen.

Joseph Schildkraut, forskeren bak teorien, innrømmet selv at den i beste fall var en reduksjonistisk forenkling som verken kunne avvises eller bekreftes på grunlag av data som var tilgjengelig på tidspunktet. Likevel brukte farmasøytiske forskere og psykiatere denne teorien som enestående sannhet, og begynte å postulere at teorien ikke kun var sann for depresjon (som Schildkraut originalt hypotetiserte), men for alle mentale lidelser. Siden de manglet harde fakta eller bevis for å støtte teorien om kjemisk ubalanse, fremmet de ulogiske og uvitenskapelige resonnoment som grenset til det absurde. La oss ta eksempelet med depresjon. Farmasøytiske forskere identifiserte hvordan medisiner for å behandle depresjon økte nivåene av noradrenalin og serotonin i hjernen, og dermed hevdet de at depresjon er forsårsaket av lave nivåer av noradrenalin og serotonin. På samme måte la de merke til at antipsykotika reduserte dopaminoverføring i hjernen, og dermed hevdet de at schizofreni skyldes for høye nivåer av dopamin. Psykiateren Robert Taylor peker på hvor absurd og pseudovitenskapelig dette resonnomentet er:

«I mangel av noen reell fremgang (innen psykofarmakologi), har legemiddelindustrien stolt på markedsføringsknep. Den desidert mest vellykkede skildrer psykofarmaka som behandling for spesifikke kjemiske ubalanser i hjernen. Siden psykofarmaka endrer hjernens kjemikalier, må tilstandene de retter seg mot være forårsaket av kjemiske ubalanser… En lignende linje med ulogisk resonnement vil ha oss til å tro at aspirinmangel forårsaker hodepine, siden når vi tar aspirin blir hodepinen bedre.” (Fra boken hans, Finding the Right Psychiatrist)

I USA ble enorme markedsføringskampanjer rullet ut på 80-tallet. De involverte var American Psychiatric Association, Big Pharma og National Institute of Mental Health. Denne mektige trioen skulle overbevise befolkningen om at psykiske lidelser var hjernesykdommer. Denne propagandakampanjen fokuserte opprinnelig på å overbevise publikum om at depresjon er forårsaket av en kjemisk ubalanse. Det kan tenkes at epresjon ble valgt som det første målet for kampanjen grunnet det faktum at de fleste opplever depresjon på et tidspunkt i livet. Derfor eksisterer det også et enormt marked for legemidler som markedsføres som “antidepressiva”.

Dette bringer oss til 2024. Vi vet alle om den enorme profitten legemiddelselskaper innen psykofarmakologi (og generelt) har hatt de siste tiårene. Markedsføringen har vært ekstremt suksessfull, og antall mennesker som tar antidepressiva og antipsykotika har eksplodert – og fortsetter å vokse hvert år. Problemet er bare at teorien om kjemisk ubalanse, som ligger til grunn for bruken av disse medikamentene, er regelrett falsk. Det er en løgn som har blitt motbevist flere ganger – eksempelvis her. Til og med psykiatere og nevroforskere som jobber for de største legemiddelselskapene i verden har innrømmet at teorien er som en “urban legende”. Nassir Ghaemi, psykiater og nevroforsker ved Novartis Institute sier følgende,

«Vår bestselgende lærebok i psykofarmakologi består av rene spekulasjoner presentert av vakre bilder… som vi forveksler med vitenskap. Vi har en enorm mengde nevrobiologisk forskning nå for å konkludere med at… nevrotransmitterteorier i psykofarmakologi er i utgangspunktet falske. Dopamin- og [serotonin]hypotesene om schizofreni og depresjon er feil…» (fra boken hans, One Step Back, Two Steps Forward).

I en artikkel med tittelen “Psychiatry’s Incurable Hubris”, bemerker psykoterapeuten Gary Greenberg hvordan den utbredte aksepten av teorien om kjemisk ubalanse for psykiske lidelser har fungert som massebedrag og propaganda mot et naivt og intetanende publikum. «Teorien om kjemisk ubalanse… har mislykkes som vitenskap, men som retorikk har det vist seg å være en vill suksess”.

Avslutningsvis viser jeg til sitatet av den amerikanske psykiateren Peter Breggin, som viser til den enorme ødeleggende effekten av disse legemidlene,

“Alle medisiner som påvirker hjernen og sinnet ‘virker’ ved delvis å deaktivere hjernen og sinnet. Ingen psykoaktive stoffer korrigerer biokjemiske ubalanser eller andre reelle og antatte defekter, mangler eller forstyrrelser i hjernen og sinnet, og ingen forbedrer hjernens eller sinnets funksjon. Den såkalte terapeutiske effekten er alltid en funksjonshemming.” (Fra boken hans, Toxic Psychiatry)

Det er aldri for sent å gå av antidepressiva, om man går på det. Veien vil ofte være veldig vond, kronglete og forvirrende, men velger man å gjøre det, og samtidig jobbe med seg selv på en organisk måte, vil man få igjen for det tusen ganger mer.

– Masse kjærlighet fra AM